The Beautiful Game (etter dette referert som TBG) ble for første gang i 1977 uttalt i sammenheng med fotball av den brasilianske midtbanestrategen Didi. 2 ganger verdensmester i henholdsvis VM i 1958 og 1962. Den ikke mindre kjente brasilianeren Pele kalte også sin selvbiografi opp etter dette utsagnet til Didi. Senere har vi jo også fått Joga Bonito som Nike proklamerer kraftig i sine satsinger på lekne reklamer med diverse stjernespillere i spissen. Grunnen til at jeg tar opp dette er at Didi forklarte TBG med følgende ord: Lekenhet, kombinasjoner, finter, tempoforandringer og å greie det umulige. Når jeg hører disse ordene tenker jeg straks videre på dagens fotball. Er det sånn at han tilslutt får rett? Er det å greie "det umulige" fremtidens fotball?
Søndag kveld satt to kompiser og meg sammen og så matchen Rosenborg - HamKam. Ekspertkommentator Totto Dahlum var opptil flere ganger høylytt frustrert over at Rosenborg ikke brukte mere bredde da de skulle angripe et baktungt HamKam. I neste setning greier han og si at Rosenborg har skapt sin 7. store målsjans på 35 minutter. Dette utsagnet mener jeg faller for sin egen urimlighet. At en fotballekspert på riksdekkende TV greier å uttale at dette er feil måte å spille på anser jeg som en liten skandale. Alle idretter utvikler seg og de forståsegpåere som fortsett lever med at det bare blir mål hvis man kommer seg rundt på kantene, tror jeg må se litt mer nøye etter i dagens moderne fotball. Til og med den enarma mannen som stilte opp i VM i applaus, ga seg året etterpå for han skjønte at det hele hadde utviklet seg til noe mer avansert. Den toarmede klappeteknikken.
Regner man litt på det så vil Rosenborg i denne kampen skape 19 store Målsjanser med sin "håpløse" spillestil. 19-Nitten-19 store målsjanser! Hvor ofte ser du flere i dagens moderne fotball? Jeg sier ikke at det er direkte feil å brette ut spillet og man skal jo selvsagt ha trussel i alle deler av spillet, men myten om at det er så jævlig effektivt å komme rundt på kant og slå innlegg tror jeg er i ferd med å dø. Unntaket er hvis man har innleggsfoten til for eksempel Beckham, da ser også jeg en veldig god grunn til å sende ballen ut til en stående kantspiller. Ser man i tillegg bort fra dødballer så blir det nesten ikke scoret mål på innlegg kontra gjennombrudd sentralt og halvbredt (mellom stopper og back). John Arne Riises nydelige heading på Kalous innlegg er faktisk et av de få.
Som Arsenal supporter kan jeg med hånda på hjertet håpe at Didi får rett. TBG er fremtidsrettet og det nærmeste du kan komme kunst på en fotballbane. Å se 11 individer samhandle vakrere enn 8 jenter iført særdeles lite tøy i synkronsvømming, varmer et fotballhjerte. Til og med de guttene som flørter med sine feminine fantasier er stumme av beundring når Arsenals TBG setter i gang. Kombinasjoner, vegger, vinkler, gjennombrudd, lekenhet, tempoforandringer og gjøre "det umulige" sitter gang på gang. Selvfølgelig er fotball et lag med et type spill for deretter å møte et motspill. Litt mere søkt enn langrenn der det er om å gjøre å komme først i mål. Ingen dukker opp i skogen for å dytte deg eller hindre deg på veien. Du må bare gå fortest mulig. Fotball er heldigvis ikke sånn og derfor vil denne idretten ALLTID være i utvikling, og neste steg vil alltid bli utfordret av hva motspillene i fotballen greier å utrette.
Derfor håper jeg av hele mitt hjerte at spillet vil utvikle seg til å bli nettopp dette. Allikevel beklager jeg til alle dere som synes Mourinho og Benitez er guds gave til fotballen. Som mener at det ALLTID er bedre å ta det sikre foran det usikre. Jeg håper den filosofien går under med dere. Fotballen vil dø uten tankeganger som Wenger og Ferguson. Fotball er underholdning, fotball skal være vakkert. Hadde ikke underholdningen vært tilstede, hadde aldri fotball vært det internasjonale reklameobjektet som det er i dag. Hvis Brasil aldri hadde vunnet frem, hvis TBG aldri hadde blitt vist, hadde dette vært kroken på døra.
Helge Andre Jøndal som skulle ønske han var god nok til å utføre TBG.
.JPG)