Er Jeg Kravstor?

Etter Vancouver OL og Pål Gordon Nilsens mer eller mindre desperate forsøk på å ødelegge en god tv-opplevelse, lurer jeg på hva som skal til for å få jobb i tv og medier generelt. Når man greier å sette den mest inkompetente og det minst menneskekjennende man har til å intervjue våre beste idrettutøvere rett etter målgang, kan man begynne å lure. Aldri før har jeg hørt dummere spørsmål enn det Nilsen greide å servere, før han faktisk greier å stille dem om igjen i en litt annen form tre sekunder senere. Hvem ga denne mannen en mikrofon og hvem faen har ansvaret for at han får lov til å snakke i den og intervjue våre kjære på min 100 tommer??

Er det for mye å forlange at man får kompetente mennesker i en sånn jobb. Og ikke bare en stamtavle som sier at han har vært med før? Under helgens Premier League kamp mellom Arsenal og West Ham greier Kenneth Fredheim og gi Thomas Vermaelen en automatisk 3 kampers karantene for sitt røde kort. Være kommentator og ha så lite peiling på Premier League er skremmende. Det har alltid vært en kamps karantane for direkte rødt kort. Og det er FA's eget panel som deretter bedømmer om straffen skal være strengere. Og i 99 av 100 tilfeller er felling som bakerste mann en kamps utestengelse. Deretter greier han å sitte resten av kampen å messe om Vermaelens lange suspensjon. I tillegg så greier jo studioet, der det sitter en hel skokk, anført av han uten ører, å være helt enig. Kunne de hvertfall ikke bare sagt de ikke var sikre. I stedet for å bevise at de er totalt inkompetente.

Og da kommer jeg over til fenomenet Ronny Johnsen. Ja jeg hadde sansen for deg på banen, men når man får jobb på tv for å sitte og si øøøøøøøhhh over halvparten av tiden man åpner kjeften, for å deretter fortelle at det var et fint skudd. Da er jaggu lista lagt for hva som skal til for å bli ekspertkommentator. Altså bestemora til hvem som helst kan jo si at et skudd var fint for å deretter komme med øøøøøøhhh.

Og hva er galt med å innrømme en feil? Roar Stokke har alltid rett. Soleklart gulkort (trønder), fortelles det til oss som sitter hjemme og ser. Så kommer reprisen der man ser at det ikke engang er frispark. Det er noe vi ALLE får se i reprise Roar. Ikke bare du. Så du trenger ikke å sitte å lyve til deg selv når du ser det i reprise. For vi er ikke dumme, hvis det er det du tror, men jeg begynner å tvile noe jævlig på deg. Så sett deg på fanget til Vidar Davidsen du. Så faller du hvertfall ned derifra, for han vet bare hvordan man trener lag nedover.

Skal heller ikke glemme nettavisene i denne sammenhengen. Når man ser på skrivefeilene og all uvitenheten om hva de skriver om, er det mildt sagt skremmende. Orddelingsfeil, fryktelige oppbygde setninger, kampreferat uten å nevne resultet og målscorere. Listen er endeløs lang. Og det norske folk lurer på hvorfor vi blir dårligere i norsk. Internett er nå det mediet som er sterkest i hele verden. Leser man aviser på nett som 12-åring blir jo ordforrådet og språket deretter. Hva skal til for å få jobb? Er det ingen kvalitetssikring?

Mulig jeg er i overkant kritisk nå, for det er veldig mange dyktige mennesker der ute, men dere dyktige mennesker. Fjern søpla!

Hvor heldig kan vi være?

Ja jeg velger å kalle Arsenal for vi. Det har blitt en naturlig betegnelse for meg opp i gjennom livet. Som det sikkert er for veldig mange andre i forhold til det samme laget og andre fotball-lag. Etter lange, lange bortekamper i serien den siste tiden, har vi greid å samle 5 strake seiere og er for fullt med i kampen om Premier League trofeet. Men jammen er vi med i Champions Leage også. Og der kan vi komme opp mot følgende motstandere:

Manchester United: Uten tvil det laget jeg frykter mest. Har hatt balletak på Arsenal de to siste sesongene, og er laget jeg for all del vil unngå over to kamper. I en enkeltkamp (evt finale) så kan det bli åpent. Beviser igjen sin overlegenhet ved å være finalist to år på rad og slakte Milan 7-2 sammenlagt på vei til en ny finale. Favoritter!

Barcelona: Er den klubben i Europa som spiller den nydeligste offensive fotballen i Europa. Har en manager i Guardiola som til nå har vunnet ALT han har stilt opp i. Absolutt alt. Et lag med matchvinnere overalt og regjerende mester i turneringen. Vil gjerne unngå dem, men tror de kan være overkommelig.

Lyon: Fransk storklubb som har funnet formen etter en svak innledning på sesongen. Ble nummer 2 i gruppespillet bak Fiorentina og er en av motstanderne man forventer og slå hvis man møter dem i en kvartfinale. Lang fartstid og stor erfaring i CL, gjør allikevel dette laget til en outsider.

Bordeaux: Den andre franske klubben i årets kvartfinaler i CL. Blanc har bygd et lag av arbeidere og det går rykter om at han går rundt i garderoben og kysser alle på månen før kamp. Noe som også betegner seg utpå banen med en fightervilje av de sjeldne. Ikke noen store navn, men et godt fotball-lag. Likevel en ønskemotstander. Dette laget går ut i kvarten mot kvalifisert motstand.

Inter: Stod for den største overraskelsen i mine øyne forrige runde. 3-1 mot Chelsea over to kamper er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Har geniet Mourinho ved roret og kan derfor finne en taktikk til å hamle opp med hvem som helst. En sovende gigant i Europeisk sammenheng. Greier likevel ikke å se at de vinner CL, men greier ikke å være sikker så lenge Mourinho er sjef. Gjerne Inter på oss i kvarten.

CSKA Moskva: Slo ut Sevilla 3-2 i åttendedelsfinalen. Har stor fordel av sitt kunstgress på hjemmebane, men det er også det. Sammen med Bordeaux anser jeg dette laget som det dårligste laget som har kommet seg til kvartfinalen. Vi har dårlig historie mot CSKA med 0-0 og 0-1 for tre år tilbake. Men det skjer ikke igjen. CSKA - Ja takk!

Bayern Munchen: Det eneste tyske laget videre. Kan takke en norsk dommer for sin eksistens og er ikke i nærheten av det nivået de andre storlagene i CL innehar. Har store navn som Robben og Ribery, men forsvaret og den sentrale midtbanen faller igjennom mot de beste lagene. Også en ønskemotstander.

Da anser jeg Arsenal som det 3. beste laget som er igjen i turneringen. På en god dag slår vi alle og presterer vi jevnt slår vi ut de fleste. Da er det bare å vente og håpe. Kanskje kan man reise til Santiago Bernabeu i Mai for å følge våre røde, hele veien til CL-bøtta er hjemme i London. Lykke til alle sammen =)

Tåler Vennskapet Tverrliggeren???

På oppfordring fra vedkommende har jeg gitt etter og her kommer en liten bloggartikkel om et morsomt, merkelig, men allikevel sjarmerende vesen fra Søndre Land. Ikke visste jeg at det kunne komme sjarmerende vesen derifra, men her dukka Sina opp, ei fotballspillende jente med et hjerte i Arsenal. Det er jo et veldig godt utgangspunkt for et fantastisk vennskap i mine øyne =) Smilet sitter løst og latteren enda løsere. At replikkene kommer brått og uanmeldt er til å leve med, siden de sjelden er veldig ondsinnede fra bunnen av.

Og når hun har samme drømmen som jeg har hatt i livet mitt (spille for Arsenal), så ble vi raskt på G. Selv om hennes drøm er noe mer realistisk enn det min var. At jeg er så heldig å få hjelpe til på veien er jo bare hyggelig. Plutselig hadde jeg en ny treningspartner da jeg rusla oppi hallen for å leke med ball. Små triks som den rutinerte ring-reven Helge har i ermet blir lært bort, og talentet tar i mot og lærer fort. Etter og ha blitt dribla på ræv et par ganger av ei jente, har vi nå sluttet med 1 mot 1 når vi trener. Fordi jeg da mener dette er totalt unødvendig....
At drakt nummer #21 er blitt fanget opp av Sina gjør at jeg er sikker på at den drakta kommer til å prestere for Raufoss Fotball kommende år, hvis ikke jeg kommer meg på banen igjen tidsnok :) Et stort stoppertalent med et voldsomt blikk for spillet og la oss si relativt taklingskåt, som jeg håper og tror kommer til å bli så god som hun selv vil :)

Utenom banen er det problemer med å huske å spise, få maten inn i munnen, beregne tid og lengder, en lite oppegående Mario Kart fører og å sette fra seg tallerken med saus på oppi teppet. Men de sier at alle superhelter har en svakhet, så det måtte vel dukke opp et eller annet her også :) Par positive ting har jeg da også plukket opp. Hun forguder Fabregas og det holder for meg. Er forøvrig blitt en racer i FIFA10 og presterer blant de beste (meg.. kremt kremt), selvom hun sliter litt uten wingman.

Stilte også opp med verdens beste kake på min bursdag (en bursdag hvor jeg forøvrig ikke ble eldre) og komplementerer besøk med oppvask, matlaging og rydding i en gutteleilighet. Ole Amund og Helge sier takk for deeeeeeeet! Dette mener vi to er en veldig god vane og en tradisjon som bør opprettholdes i fremtiden.

Så her Sina her er bloggartikkelen fra meg til deg. Håper du er fornøyd og at vennskapet ikke kommer til å bli ødelagt pga at du aldri vil vinne tverrakonkurransen mellom oss to =)

Et Verdig Punktum!

Hei igjen. Lenge siden sist, men OL og 3 avrevne leddbånd i ankelen får ta skylda for at jeg ikke har funnet overskuddsfenomet for aktiviteten blogging. I skrivende stund er nettopp OL i Vancouver avsluttet og det med Canadas store folkekrav: Ishockeygull. Hva passet vel ikke bedre enn at Canadas desidert største idrettsstjerne Sidney Crosby fikk lov til å skyte Canada til sitt OL-gull nummer 14 på hjemmebane. Som kaptein på Pittsburgh Penguins i en alder av bare 22, har han allerede rukket å løfte Stanley Cup-trofeet og vinne OL. Fantastisk prestasjon av en stor idrettsmann. Men nok om Canada og Sidney Crosby.

Skrur vi tiden noen timer tilbake, fikk vel vi nordmenn våres høydepunkt i dette OL. Da fikk vi se våres alle kjære Petter Northug endelig gjøre det vi har ventet på gjennom hele OL. Individuelt gull! Da Teichman rykket i den siste bakken inn mot stadion og Petter fulgte med lette stavtak ante vi vel alle hva som var i ferd med å skje. Gåsehuden begynte å gjøre seg klar for oppgjørets time, lårmuskulaturen begynte å bli latent for å utøve diverse hopp, blodåra i tinninga ble sakte men sikkert tykkere og høyrehånd søkte venstrehånd for å lage klappelyder som skulle høres helt ned til den 49. breddegrad. Oppgjørets time var kommet og Petter sviktet ikke. Oppløpssiden utspant seg som en parademarsj for alle kroppens muskler. Ståpelsen fikk fritt utfold og alle muskler slappet av unntatt smilemuskelen. Og som han selv sa etter målgang, jeg hadde et gir til om det var nødvendig. Makan til bonde skal man faen meg lete lenge etter, og jeg er fra Gudbrandsdalen, så jeg har møtt mange! Som ei venninne av meg sa på msn rett etter målgang: Han er så jævlig deilig, jeg elsker han. Det oppsummerer vel egentlig alt. Jeg lar jantelov være jantelov og synger med i kor. Jeg elsker Petter Northug!

Et OL som startet litt trått for vår del, men som tok seg betraktelig opp, endte tilslutt i 9 gull, 8 sølv og 6 bronsemedaljer. En fantastisk prestasjon av et land med drøyt 4,5 millioner mennesker. Det er ikke lov å være i nærheten av skuffet. Og hver eneste gang vi har fått høre -Ja Vi Elsker- runge ut over medaljesermonien i Vancouver, kjenner man at hjertet slår litt raskere og ikke et øye i hele landet er tørt. Man blir oppriktig stolt av å være fra samme nasjon som disse fantastiske utøverne. Nok en gang har vintersporten gitt nasjonen så mange gullkantede øyeblikk for historiebøkene at pensum for norsk idrettshistorie nok en gang må utvides med flere bind.

En stor takk til Petter Northug, Aksel Lund Svindal, Marit Bjørgen, Pølsa, Emil Hegle Svendsen, Tora Berger, Stafettlaget i skyskyting for menn og Stafettlaget i langrenn for kvinner for gullmedaljene i dette OL. Igjen mange tusener takk fra en liten Kjipp-Kjapp som har vært så heldig her i livet at han kan kalle seg for deres landsmann.