Hjemme hos Mamma og Pappa

Når man i skrivende stund sitter i et badekar hjemme på Fåvang for å få signaler fra et trådløst nettverk driftet av naboen, er man faktisk på et sted som får Raufoss til å virke som byen. Stillere og fredeligere blir det ikke. Eneste action som skjer her er når Duncan (den ene katten vår) jager nabokatter opp i trærne. Skal man ut å forflytte seg skjer dette nesten med hest og slede. Butikkene har bare åpent til klokka 20, så man må gjerne sale opp hesten litt tidlig på morgenen og melke kua så man har noe å komme på marknadsplassen med. Er man sulten på kveldingen er det nærmeste man kommer fast food en pakke med Mr.Lee nudler som tidligere på dagen ble byttet mot 2 kjerner smør.

Tar man frem kikkerten kan man titte bort mot idylliske Kvitfjell, åpenbaringen for bygda på "gæærne" sida av Gudbransdalslågen. Alpinbakken som har gjort Fåvang verdenskjent. Bakken som Paul Accola i OL-94 kjørte i 4 hundredeler før han mistet skia. Bakken som sammen med Hafjell ga tredobbelt norsk i kombinasjonen i 94 ved Kjus, Aamodt og Strand Nilsen. Bakken som alltid er så kald når det er skirenn, at kyrne i nærheten av Kvitfjell drikker frostvæske for at melka skal holde seg flytende. Det hindret dog ikke Østerrikske jenter/damer å bade nakne i stampen og gi undertegnede sin første opplevelse av naken pupp et bilde. Lukker jeg øya ser jeg dem fortsatt, også så mange!!

Tross alle bygdas mangler og at jeg ikke har noe å gjøre her lenger, så er det ingenting som er bedre enn å komme hjem. Fåvang vil alltid være hjem, her er jeg oppvokst og her er det trygt. Trygt oppbevart i sofakroken sammen med mamma og pappa, verdens beste plass.

Verden I Utvikling!

Alt var mye bedre før. Stadig vekk hører jeg denne klisjeen av mennesker som har opplevd mye her i livet. De er gjerne litt oppe i årene, men nå har jeg jaggu blitt så gammel at folk på min egen alder ivrer etter å bruke det også. Det eneste jeg faktisk vet, er at så FEIL går det an å ta.

En god kompis av meg (Ole Amund) fortalte meg for noen dager siden at når idrettslinja drar på tur, så får de ikke lov til å ha med bærbar musikk på tur. Grunnen er at man ikke hadde det før i tida og at man skal lære seg å ferde uten notene til en eller annen nymotens rytmeboks i ørene når man heller bør høre lyden av fjellet. Spør du meg om hva lyden av fjellet er så får du mer enn nok av den etter 3 dager på tur uten spor av sivilisasjon, og det nærmeste du kommer menneskeheten er et ekskrement forrige turgåer la igjen bak en stein fordi han mente det var mye deiligere å drite under åpen himmel enn inne på et toalett med 25 varmegrader. Argumentet til at det ikke er lov å ha med musikk, er som å argumentere mot at verden burde bevege seg videre. En eller annen gang begynte folk å gå med klær, fordi det var mer praktisk enn å gå uten. En gang begynte man å ta med mat på tur i stedet for å løpe beina av seg for å velte den ene elgen man fant i løpet av 5 dager. En gang så var det en som begynte å ta med fyrstikker på tur fordi da slapp han træler på hendene etter å ha snurret pinnene som likevel i de fleste tilfeller ikke tok fyr. Sånn kan man fortsette, skulle man da hele tiden fortsette med det samme? Hvorfor skulle det plutselig være lov på tur? Jo fordi det er blitt OPPFUNNET med tiden. Ergo da tar man gjerne ting i bruk.

Så nå har da faktisk bærbar musikk blitt oppfunnet. Da er det faktisk sånn at mange tar det i bruk. At man tror at man ikke kan nyte naturen fullt ut er jeg delvis enig i (siden dette ikke er en direkte nyttesak). Men jeg kan love dere at de som tar dem på ikke er så umåtelig interessert allikevel. De få som synes dette er for mye av det gode, kommer nok til å finne naturopplevelsen allikevel.

At alt var mye bedre før mener jeg faller for sin egen urimlighet, men værsego alle som mener ALT var mye bedre før. Bygg deres latrine under blå himmel, bruk blyant i stedet for trykkepenn, finn tilbake sort hvitt tv'n og analoge uttak, kast GPS'n ut av bilen og finn frem kartet når du er mitt i Beijing, stem frem igjen diktaturet og finn frem våpen når man ser en med annen hudfarge enn deg selv.

Jeg som gul Kjipp-Kjapp i moderne Norge setter meg derimot på min porselenbelagte, sittevennlige innendørsplasserte dass og skriver et innlegg i bloggen, på min bærbare nettverksaktive pc. Jeg er til og med under tak og varmen fra gulvet brer seg i kroppen min. Jeg ler av dem som mente alt var mye bedre før. Og når jeg er ferdig så har jaggu nåtidens teknologi poppet meg en pose popkorn som en lønn for strevet.