Et Verdig Punktum!

Hei igjen. Lenge siden sist, men OL og 3 avrevne leddbånd i ankelen får ta skylda for at jeg ikke har funnet overskuddsfenomet for aktiviteten blogging. I skrivende stund er nettopp OL i Vancouver avsluttet og det med Canadas store folkekrav: Ishockeygull. Hva passet vel ikke bedre enn at Canadas desidert største idrettsstjerne Sidney Crosby fikk lov til å skyte Canada til sitt OL-gull nummer 14 på hjemmebane. Som kaptein på Pittsburgh Penguins i en alder av bare 22, har han allerede rukket å løfte Stanley Cup-trofeet og vinne OL. Fantastisk prestasjon av en stor idrettsmann. Men nok om Canada og Sidney Crosby.

Skrur vi tiden noen timer tilbake, fikk vel vi nordmenn våres høydepunkt i dette OL. Da fikk vi se våres alle kjære Petter Northug endelig gjøre det vi har ventet på gjennom hele OL. Individuelt gull! Da Teichman rykket i den siste bakken inn mot stadion og Petter fulgte med lette stavtak ante vi vel alle hva som var i ferd med å skje. Gåsehuden begynte å gjøre seg klar for oppgjørets time, lårmuskulaturen begynte å bli latent for å utøve diverse hopp, blodåra i tinninga ble sakte men sikkert tykkere og høyrehånd søkte venstrehånd for å lage klappelyder som skulle høres helt ned til den 49. breddegrad. Oppgjørets time var kommet og Petter sviktet ikke. Oppløpssiden utspant seg som en parademarsj for alle kroppens muskler. Ståpelsen fikk fritt utfold og alle muskler slappet av unntatt smilemuskelen. Og som han selv sa etter målgang, jeg hadde et gir til om det var nødvendig. Makan til bonde skal man faen meg lete lenge etter, og jeg er fra Gudbrandsdalen, så jeg har møtt mange! Som ei venninne av meg sa på msn rett etter målgang: Han er så jævlig deilig, jeg elsker han. Det oppsummerer vel egentlig alt. Jeg lar jantelov være jantelov og synger med i kor. Jeg elsker Petter Northug!

Et OL som startet litt trått for vår del, men som tok seg betraktelig opp, endte tilslutt i 9 gull, 8 sølv og 6 bronsemedaljer. En fantastisk prestasjon av et land med drøyt 4,5 millioner mennesker. Det er ikke lov å være i nærheten av skuffet. Og hver eneste gang vi har fått høre -Ja Vi Elsker- runge ut over medaljesermonien i Vancouver, kjenner man at hjertet slår litt raskere og ikke et øye i hele landet er tørt. Man blir oppriktig stolt av å være fra samme nasjon som disse fantastiske utøverne. Nok en gang har vintersporten gitt nasjonen så mange gullkantede øyeblikk for historiebøkene at pensum for norsk idrettshistorie nok en gang må utvides med flere bind.

En stor takk til Petter Northug, Aksel Lund Svindal, Marit Bjørgen, Pølsa, Emil Hegle Svendsen, Tora Berger, Stafettlaget i skyskyting for menn og Stafettlaget i langrenn for kvinner for gullmedaljene i dette OL. Igjen mange tusener takk fra en liten Kjipp-Kjapp som har vært så heldig her i livet at han kan kalle seg for deres landsmann.